Artikkelforfatterne mener Askers mest pleietrengende kun blir vurdert som utgifter som truer kommunens «langsiktige økonomiske utvikling». Foto: TRINE JØDAL
Kilde: Hvem skal ut? • Budstikka
Gunnar Tveiten og Axel Wannag, Senior Norge, Asker, publisert 05. februar 2020, kl 07:55
God lokalpolitikk handler om å utvikle og sørge for treffsikre og effektive politiske virkemidler og rammevilkår som proaktivt møter utfordringene i lokalsamfunnet. Etter å ha vært til stede på høringsmøte om forslag til kommuneplan 2020–2032 i Asker rådhus mandag 27. januar, er Senior Norge, Askers inntrykk at flere og flere syke og demente eldre med tilhørende utslitte pårørende, i økende grad vil oppleve å ikke få sine omsorgs- og avlastningsbehov ivaretatt.
Både ordfører, direktør for samfunnsutvikling og plansjef fremhevet at FNs Bærekraftmål heretter skal «utgjøre det overordnede rammeverket» for alt videre planarbeid i kommunen. Dessverre klarte ingen å gjøre det forståelig hvordan disse målene rent konkret skulle legges til grunn for veivalg og handlinger fremover. Derimot lyktes de med å tegne et dystert bilde om hvilke utfordringer og bekymringer Askers raskt aldrende befolkning ville være for bærekraften i kommuneøkonomien.
Overlever man, men blir syk og omsorgstrengende, er det stollekens lover som gjelder
I tråd med kommuneplanen, etterlot Askers øverste politiske og administrative ledelse et inntrykk av at det skal satses på de friske og oppegående, mens Askers omsorgstrengende eldre kun blir vurdert som utgifter som truer kommunens «Langsiktig økonomisk utvikling». Naturlig nok håpes det på at de eldre blir mindre syke og vil leve aktive liv og bo trygt sine egne hjem enda lengre enn i dag. Overlever man, men blir syk og omsorgstrengende, er det stollekens lover som gjelder. Du får ikke hjelp og omsorg på nivå med i dag.
Kommuneplanen underkommuniserer at det allerede i dag er to store aktører innen omsorg i Norge. Den ene er selvfølgelig kommunens helse- og omsorgstjenester og den andre er familien og de pårørende. I årsverk er de nesten jevnstore. Samspillet mellom omsorgstjenestene og pårørende er i dag helt avgjørende både for dem som mottar omsorg og for samfunnet og arbeidslivet.
Men «pårørende- og familieomsorgskoeffsienten» vil synke sterkt de neste 10–15 årene. Det blir langt flere syke og omsorgstrengende eldre, det blir langt færre pårørende som kan tre støttende til når helsen blir dårligere og bistandsbehovet øker. Kommuneplanen satser på at «tverrgående samhandlingsløsninger» og «trygghetsskapende teknologi og rehabilitering» skal erstatte behovet for «varme hender». Dette er etter Senior Norge, Askers syn høyst usannsynlig og uansvarlig. Kommuneplanen inviterer kommunepolitikerne til en villet forverring av kapasitet og kvalitet i eldreomsorgen stikk i strid med nasjonale signaler.
Skal Askers eldreomsorg sikres trenger kommunepolitikere noe annet og langt mer konkret enn FNs bærekraftsmål å forholde seg til. Det trengs en solid kunnskapsbasert og ærlig tilstandsanalyse som gir helhetlig oversikt med status og utfordringer på feltet. Dernest en trinnvis oppbygning og utvikling av tjenestene med sikte på å heve kapasitet og kvalitet som følger av den demografiske utviklingen. Bare et slikt tiltak kan legge grunnlaget for en forutsigbar, trygg, og verdig alderdom for Askers eldre. Vi ser frem til temaplanen om dette, men kan eldre og pårørende ha tiltro til at kommunen vil ivareta dem fremover?
