Alderdom. Er eldrebølgen et problem eller en ressurs for Bærum kommune?

Av Per Nygaard-Østby, leder Senior Norge, Bærum lokallag, styremedlem Senior Norge

 

Publisert i Asker og Bærum Budstikke, 19. juni 2018, kl. 09:00

 

Vi blir stadig minnet om den skremmende og ukontrollerbare eldretsunamien som vil skylle inn over Bærum kommune og hele landet for øvrig.

Budskapet er ladet med negative forestillinger om alderdom, sykdom, forfall, stadig større krav til pleie- og omsorgstjenestene og skyhøye og ukontrollerbare kostnader for kommunen.

Det er nesten så man bør skamme seg over å bli over 75 år.

Kommunens prognose frem mot 2035 indikerer en kraftig vekst i aldersgruppen 67–79 år og i aldersgruppen 80+ fra 2022.

Kommunen ser for seg en tilsvarende kraftig vekst i behovet for pleie- og omsorgstjenester.

Den synes helt å overse det faktum at folk lever lenger fordi de er friskere enn tidligere generasjoner, hvilket skulle tilsi at behovet for pleie- og omsorgstjenester ikke vil stige så dramatisk som kommunen synes å tro.

På landsbasis er det kun 10–15 prosent av landets 900.000 pensjonister som er pleietrengende eller har behov for omsorgstjenester.

Tilstanden i Bærum er kanskje enda bedre enn landsgjennomsnittet vurdert ut fra kommunens helsedata sammenlignet med landet for øvrig.

Altså er 80–85 prosent oppegående, selvstendige mennesker, som er i bedre form enn tidligere generasjoner og ikke trenger hjelp til å leve livet sitt.

Dette er mennesker som har pensjon – opptjent gjennom et langt arbeidsliv – som betaler skatt og etterspør varer og tjenester og derfor bidrar betydelig til landets BNP og sogar den kommunale økonomi.

At pensjonene i hovedsak er den enkelte pensjonists egne oppsparte midler gjennom et langt yrkesliv synes helt glemt i diskusjonen om den kommende seniortsunami.

Pensjonsutbetalingene blir isteden sett på som en uhyrlig kostnad for kommune og samfunn.

Det er et paradoks at levealderen stiger jevnt og pensjonsalderen er uforandret.

Kommende pensjonister kan forvente å leve bortimot 20 pensjonistår. 20 år som står helt til deres egen disposisjon, og som skal fylles med innhold og mening.

Den nye eldrebølgen har mange, verdifulle og varierte ressurser. Den har bred kompetanse og lang livserfaring.

Flertallet ønsker å delta, bidra og være aktive i samfunnet, i arbeidslivet, politikken, organisasjonslivet og i frivilligheten.

Det vil si at kommunen sitter på en veritabel ressurs i form av innsatsvillighet, kunnskap og erfaring, men hittil synes disse ressursene lite etterspurt av kommunen.

På landsbasis er seniorene synlige, særlig i frivilligheten. Hvert år representerer seniorene frivillig innsats verdt 25 milliarder kroner.

Det tilsvarer 50.000 årsverk, eller hele Norges skog- og landbruksnæring til sammen.

Tall for Bærum kommune synes ikke tilgjengelige, men det er enkelt å se hva frivilligheten betyr for kommunen på basis av landstallene.

Men, seniorene har problemer med å bli hørt og tatt på alvor både på landsbasis og lokalt.

Noe av skylden for denne situasjonen må seniorene ta selv. Man synes ikke å se betydningen av å stå samlet som gruppe i samfunnet.

Kun 30 prosent av Norges seniorer er organisert i en senior- eller pensjonistforening.

I Danmark har den nasjonale pensjonistforeningen, Ældre Sagen, mer enn 800.000 medlemmer og er en politisk maktfaktor.

I Norge synes for mange seniorer ikke å se betydningen av å ha en stemme i forvaltningen og hvilken samfunnsressurs de utgjør, både kommunalt og nasjonalt.

En helt ny type pensjonister vil prege det norske samfunnet i fremtiden. De er ikke lenger passive og føler seg i offerrollen, men de bobler av vitalitet, livsglede, respekt og styrke, men også krav til likeverd og deltagelse.

Dette er seniorkrefter kommunen trenger og bør benytte seg av.